Følelsen av å mislykkes…

Følelsen av å mislykkes er tøff. Jeg har nå tatt sommerferie fra studiene, men med en ordentlig dårlig bismak. Siste eksamen som ble levert i går gikk rett og slett til helvete. Den følelsen når du får eksamens oppgave i hånden og leser igjen og det blir svart og panikken brer seg. Men man tenker, noe skal jeg jo klare å få ned på papiret. Så motet er oppe etter mange timer med lesing og pugging av stoffet. Men det som kommer ut føles som ikke eier sammenheng, ikke henger sammen i en god tekst, føler man ikke får knyttet det godt nok mot teorien. Motet blir bare mindre og mindre. Og smerten i hånda fra all skrivingen tar over fokuset, detter man ut. Eksamen skrev vi med penn og papir og ikke data som vi har fått bruke på alle andre eksamner.

Etter 5,5 time føler en seg tom og totalt mistet motet. Nå er det bare å få levert og la ting gå som det går.  På vei ut sitter det flere fra klassen, men jeg orket ikke prate om eksamen, det er ofte ting kommer og man får bare enda mer panikk over alt man kunne ha skrevet om. Det var bare å komme seg ut i bilen og komme seg hjem.

Alle sier jeg ikke må ta skuffelsen på forhånd,men er ikke lett når man føler man ikke har fått bruke all den kunnskapen man sitter på. At noen små teite spørsmål skal ødelegge så mye.

Nå er det er bare å vente i spenning i 3 uker før resultatet kommer.
Det blir tre lange uker…

Lagre

Elbil, not my cup of tea tror jeg…

Elbil… not my cup of tea tror jeg.

I går lørdag var hele familien på lang tur og prøvde kjørte en e-golf. Bilen var veldig fin og det føles jo ut som en ordentlig bil. Stille og behagelig og likte navigasjons menyen også. Kanskje litt mye ulike ting i dashen. Det blir for komplisert for min smak. Det som er viktig for meg er at bilen ligger godt på veien og er god å kjøre. Noe jeg ikke kan svare på om den er siden jeg da ennå ikke har testa å sitte bak rattet.

Men vi skulle på lang tur.

Vi tok rett og slett en shopping tur til Sverige. Perfekt tur å teste bil i. Siden Oslofjordtunnelen er stengt endte vi med å kjøre om Horten og ta ferja over til Moss. Noe gutta synes var stas. For båt er gøy selv kun i 30 min.

Spennedene med båt…

Turen gikk bra, og bilen hadde mye fine finesser som min kjære likte godt. Men når vi nærmet oss Sarpsborg, etter å ha ligget i 110 sonen fra Moss starta vi å se strømmen forsvinne fortere enn kilometerne gikk. Så vi bestemte oss for å ta en liten ladestopp på Inspiria i Sarpsborg. 10 min der ga akkurat greit med strøm frem til Nordby senteret i Sverige.

Da starta vi letingen, ikke etter parkeringsplass for det var det masse av, men ladestasjonene. Det skulle være 15 stk på hele senteret og vi fant til slutt en ledig plass inni mellom borti mellom. Men det var ikke noe hurtiglading. Så etter en god stund med handling hadde vi kun fått bitte litt strøm.

Herlig tenkte jeg. For noe tulle greier dette el-bil greiene er. Middagen endte derfor på Mc Donalds til guttas fornøyelse og vi fikk hurtiglada i 45 min. Veien hjem tok jo ganske mye lenger tid enn vi pleier, først fordi vi ikke kjørte veldig fort for vi hadde ikke spesielt lyst å måtte stoppe for å lade på nytt. Vi måtte jo kjøre helt igjennom Oslo.

Minsten syntes pappen kjørte alt for treigt siden alle andre biler kjørte forbi oss. Men vi kom oss hjem uten å måtte stoppe.

Fikk den til å virke til slutt….

Så hva tenker jeg om dette elbil greiene?
Ikke noe for meg. Jeg liker å kunne fylle full tank på ca 5 min og komme meg ganske mye lenger før jeg må fylle igjen. Jeg liker å kunne parkere akkurat der jeg vil og ikke stå i kø for å få en teit stikkontakt.

Jeg synes jo det er jo knall fint å spare miljøet ved å kjøre elbil, men etter min første langtur har ikke elbilen solgt til meg. Jeg går for en mellomting, altså plugg in hybrid.

God bedring til alle elbileiere. Det vil også si min mann som snart blir en av de….

Ps: Ønsker dere å lese om Ford Fous elbilen sjekk ut
www.mannblogg.no

Hva dagdrømmer du om? Dette drømmer jeg om….

Det er fredag og nok en uke er løpt av gårde. Onsdag morgen ble en kald og hvit morgen. Da skulle jeg virkelig ønsket jeg bodde i et annet land. Et sted som gradestokken viste en del grader varmere enn de 3 gradene som var her.

På vei til jobb i bilen gikk drømmene mine langt langt av gårde. Bort fra den ekle hvite snøen som lå på bakken og vinterjakker og luer som igjen måtte frem.

Dagdrømmen min blir vel at jeg gjerne skulle ha flyttet til statene. I hvert fall for et år eller to. Jeg har forelsket meg i det landet, selv om jeg kun har vært der en gang.

Det er jo selvfølgelig mye rart der borte, men det er det jo her i Norge også. Men det å kunne bli kjent med et nytt land og tradisjonene virker spennende.
Det hjelper jo ikke at min mann har vært der borte mye og fortalt masse om hvor bra og fint det er der.

Hvor man skulle bodde er jeg litt usikker på, gjerne i den varme biten av landet. Kanskje i sørstatene? Nashville og musikk byen er fristende. All musikk som spilles her hjemme er amerikansk country musikk. Og det er hockey by, bare feil lag å heie på…

Eller skulle man prøvd seg ute på landsbyen et eller annet sted i sørstatene? Oppleve lokalmiljøet på en liten plass. Eller stor byen som Chicago? Vi var en liten tur i Chicago i fjor høst. For er herlig by. Det var en god atmosfære og følelse når du gikk i gatene. Jeg stor trives de få dagene vi var der. Maten var herlig, og menneskene hyggelig. Og ikke minst oppleve hockey kamp med over 22.000 tilskuere.

Det er godt å kunne drømme seg bort fra hverdagen. Det synes i hvert fall jeg er deilig. Så når været er dårlig er det fint å kunne lukke øyene og drømme seg bort.

Drømme tilbake med bilder fra Chicago…

Dere kan ikke se det…Tror jeg!

Dere kan ikke se det, som regel. Tror jeg, håper jeg. Jeg prøver å gjemme det. Men noen ganger må jeg fortelle det. En av de jeg vet ser det er min kjære.

Jeg ønsker at ingen skal se det. At barna mine ikke skal se det. Jeg liker ikke meg selv når det kommer frem. Det heldigvis ikke hver dag, og jeg klarer som regel å holde tilbake til barna er lagt. Men noen dager går det ikke. Jeg ønsker det bort, jeg ønsker en hverdag jeg ikke trenger å tenke tanken på om kommer den på besøk i dag?

Jeg er en av mange som har det slik i hverdagen. Vi alle har noe vi ikke ønsker å ha som en del av hverdagen vår. Men jeg har innsett at livet mitt kommer til å være preget av denne ubudne gjesten kanskje resten av livet.
Målet er å gjøre det beste ut av hverdagen og prøve å ikke la den stoppe meg i å gjøre det jeg har lyst til.

Jeg er en som prøver mitt beste i en hektisk hverdag til tross for smerten.

Lagre