Hvorfor klarer jeg ikke å si nei….

Jo, fordi barna trenger ivrig foreldre som ønsker å bidra slik at barna får mulighet til å drive med ting de ønsker. Barneidrett er hovedsakelig drevet av ivrig foreldre som ønsker at barna deres skal ha et tilbud av ulike typer. Dette er med på å gi mange barn muligheten for å drive med aktiviteter utenom skolen. Jeg kan vel kanskje sette meg inn under den kategorien «ivrig foreldre» som bidrar med det jeg klarer.

Mange spør meg om hvorfor og hvordan jeg orker alt dette. Dette er for at jeg skal kunne være med i hverdagen til barna mine og se  de gjør ting de liker å gjøre. Jeg liker å kunne danne nye nettverk med andre foreldre. Jeg lærer masse om meg selv, og hvordan det er å administrere en gruppe, arrangere ulike tilstelninger, alt fra foreldremøter, kamper og treninger.
Man er også med på å gi barna vennskap og bygge relasjoner med andre. Det å tilrettelegge for gode opplevelser for barna er viktig.

Jeg får rett og slett bidra til at også flere barn får drive med idrett.

Men det krever sitt når man sitter med ansvar for slikt. Det er alltid noe som skal fikses, det skal sendes mailer, det skal planlegges, det skal føres opp treningstider, passe på at trenere kommer. Passe på at foreldre stiller på dugnader. Man skal ha dialog med klubben man er medlem i, andre klubber man skal besøk for kamper. Det er mange tråder man skal holde tak i. Det er også krevende for det er mange som skal ha informasjon og ikke alltid like lett å få skrevet på en måte som når frem til alle.

Og i perioder er det mye informasjon slik at det er noe som glipper igjennom og man må «mase».  Man har noen jobber som er «den kjipe» jobben. Der man deler ut dugnadsjobber og må samle inn ting i forhold til dette. Og det er ikke alt går på skinner. Også er det viktig med en kalender slik at man holde styr på alle de ulike datoene som det skjer ting på. Slik som frister for ting som skal leveres og annen info man trenger tilbakemeldinger på.

Jeg har heldigvis blitt en flittig bruker av appen Spond. Som gir meg en plattform å snakke med foreldre på. Der får jeg oversikt over alle foreldre og kontakt info. Jeg kan få en oversikt over hvem som ønsker å være med på kamper og treninger. Jeg får lagt ut dokumenter og info slik at jeg ikke trenger å skrive mail. Og pluss jeg får sett at foreldre har sett beskjedene mine. Slik at jeg kun trenger å gå dirkete til den eller de som trenger en liten påminnelse. Her kan også foreldrene stille spørsmål som kanskje flere også sitter på.

Så kjedelig er ikke hverdagen når man er en ivrig forelder i barneidretten.

Reklame:


Min gode venn Bo

Mine gode venn BO. For en del år siden fikk jeg et par små pixi bøker som jeg ikke tenkte veldig stort over før jeg fikk barn. Men når gutta startet å interessere seg for bøker ble BO veldig populær her hjemme.

De første bøkene jeg fikk var på svensk da forfatteren bodde i Sverige og fikk de utgitt der først.
Siden kom de også på norsk i større format og i hardcover. Noe som har gjort dem kanskje mer brukervennlig. For de små pixi bøkene blir fort slitte når barna leser i dem om igjen og om igjen.

Bøkene som har fått en plass i bokhyllen her hjemme handler om lille Bo som er skrevet av Morten N. Pedersen. Bøkene handler om lille Bo og hans liv. Det er hverdags situasjoner som barn kjenner seg godt igjen i og har et forhold til.

Reklame: 


Jeg har også brukt en av bøkene når jeg var i praksis i en barnehage. Da brukte jeg «Bo blir til overs» som en inngangsport til tema inkludering. Kjempe gøy å se hvordan barna tenkte rundt dette tema og forklarte hva de mente og trodde rundt lille Bo og det å la andre være med i leken.

Dette er bøker som er akkurat passe lange til å lese på senga, eller bare ha en hyggelig lese stund i sofaen etter en lang dag i barnehagen. De er også fine til å brukes i barnehage sammenheng og jobbe ut ifra det tema man ønsker.

På helsestasjonen på 6års kontroll med minstemann her før sommerferien fikk vi et blad som Mons og Mona. Som er et nyutvikling konsept om frukt og grønt for barn. Dette samarbeider han med en annen forfatter Pål.H.Christiansen. De lager dette for Opplysningskontoret for frukt og grønt (OFG). For å kommunisere med mindre barn og deres foreldre. Dette kan du lese mer om på forfatterens hjemmeside, www.mortenpedersen.no
Dette er også blitt nye bøker som er kommer for salg. Noe jeg gleder meg til å få kjøpt lest sammen med barna.

Dette er bøker jeg ønsker skal få komme rundt til flere barn og deres lese stunder.
Dette er ikke skrevet som noe reklame eller noe, kun fra min egne interesse for at barna skal få tilgang på gode og fine bøker å lese enten alene, med venner eller sammen med foreldre.

 

Hverdagen er tilbake….

Hverdagen er tilbake og rutinene som ble glemt i ferien må på plass igjen.
Det er tungt både for store og for små. Ikke minst når det er en stor ny epoke som står for dør hos mange. Slik som for minstemann her i huset.

Han starter nemlig i 1.klasse og SFO. Dette har han gledet seg til siden før sommerferien. I mai lurte han veldig på «når er sommerferien ferdig?».
Vi har prøvd å jobbe med å forberede han på denne overgangen og snakket mye om SFO og skolen sammen med storebror som starter i 3 klasse.
Det er trygt å ha han der og det tror jeg hverdagen til minsten blir hakket bedre.

Reklame:


Men det er mange som er første mann ut i familien som skal starte på denne store nye etappen i livet, som synes det kanskje ikke er like lett. Som mamma  synes jeg det er viktig å ikke glemme disse «små,store» 5/6 åringene våre som starter på en spennende vei ut i noe stort og fremmed.

Vi snakker så mye om tilvenning i  barnehagen når de er små, men hva med tilvenning til skolestart? Man snakker og forteller og kanskje besøker skolen ( i hvert fall barnehagene pleier å gjøre det). Men hva gjør vi når dagen kommer? Tar vi voksene oss tid til å bruke flere dager på tilvenning på SFO? Og de barna som starter rett på første skoledag, hvordan tilvenning til hverdagen får de? Får de ha en trygg person rundt seg den første skole uka? eller blir de kasta inn i timene og fremmede personer (som blir forhåpentligvis gode og trygg voksene for dem tilslutt) som forventer plutselige andre ting av dem enn man gjorde i barnehagen.

Jeg sitter her og har akkurat levert guttene på SFO, som de løper inn på. Heldigvis fordi storebror er den tryggebasen for minstemann. Men jeg tenker på alle de mammaene og pappaene der ute som har kjørt fra skolen med en liten klump i magen over at barnet har vært lei seg, og ikke ønsker å være på skolen. På de barna som vinker tappert hade i vinduet og som kanskje ikke føler seg trygge helt enda.

Vi må ikke glemme dem.  Hvor har vi  foreldre fokuset vårt? Hva støtte fra jobben får man til å gi barna en god tilvenning? Må man bruke ferien sin? Jeg tar meg selv i å tenke at de er så store gutter at dette går bra. Men de er enda små og trenger mye trygghet og kjærlighet.

Hvordan erfaringer har dere andre med skolestart?

Reklame:


 

Barn og lesing

I sommer har jeg vært litt opptatt her hjemme med å få gutta til å lese litt. I hvert fall at eldstemann skal opprette holde lesingen sin. Men det er lettere sagt enn gjort når han synes det er «kjedelig». Jeg prøvde å gripe en liten sjanse jeg hadde her rett før sommerferien da han kom hjem med en bok fra skolebiblioteket. Kaptein supertruse, den synes han var kjekk å lese. Så i sommer kjøpte vi et par bøker av den serien i håp om at han skulle lese litt. Men den gang ei.

Jeg har selv aldri vært spesielt glad i å lese som liten. Jeg har dysleksi og syntes bøker var tungt og fant aldri interessen. Selv om jeg prøvde flere ganger. Det var vel to bokserien jeg tror jeg har lest frivillig. Den ene var «Miranda» serien av Virginia Vail og den andre var «Barnevakts klubben» som kom i TL-klubben en bokklubb som jeg var medlem av på den tiden. Bøker var tungt og en negativ ting helt frem til jeg var ferdig på videregående skole. Da gikk det opp et lys for meg, hvor fantastisk bøker er. Hvordan man kan drømme seg bort til en helt annen verden og hvordan man også får noe å snakke om med andre. Man sitter på kunnskap om ting og man danner samhørighet med andre mennesker som har lest de samme bøkene eller andre som man anbefaler til hverandre.

Så når jeg nå sitter her som en voksen som er veldig glad i bøker. Men å ha to gutter som ikke viser stor interesse for bøker starter tankene mine. Jeg studerer barnehagelærer og har de første to årene hatt en del norsk som går på barnelitteratur og utvikling av språket hos barn. Dette gjør jo at man blir litt mer interessert for hvorfor ting er som det er.

Det danner seg mange spørsmål når man får ny kunnskap og ser ting fra nye ståsteder. Først jeg tenker på er vel «hvordan få barna til å lese?» også videre blir det jo hva gjør samfunnet rundt for å til rette legge for at barna oppdager bøkenes fantastiske verden. Hva gjør barnehagene og skolene riktig og galt? Hva med oss foreldre, hvordan forhold har vi til lesing og bøker.

Jeg har brukt en del tid på å undersøke og prøvd å finne ut noen svar på spørsmålene mine. Det er ikke noen rene svar og fasit, men tanker og ideer om barn og lesing.   Jeg startet med å snakke med gutta mine og deres venner om lesing. Eldstemann på 8 år synes det er litt kjedelig. Men det er greit når noen leser for han. Tenker det enda er litt tungt og det krever enda mye konsentrasjon. Jente på 8 år forteller hun synes det er gøy å lese. Hun leser Donald og helst faktabøker om natur og dyr og slike ting. Når jeg spurte hvorfor hun likte å lese var fordi hun lærte nye ting og nye ord. Minstemann i hus har jo da enda ikke startet å lese enda. Men han er veldig glad i å bli lest for når han ro til det. Så blir spennende hvordan ting blir når han knekker lese koden.

Videre tok jeg en telefon til min søster som er utdannet og jobber på bibliotek i Oslo. Nå har hun jobbet hovedsakelig på universitets bibliotek, så ikke så mye knyttet opp til barn. Men hun har jo vært innom det på studiet. Så jeg spurte henne ang lesing og barn. De tankene hun sitter igjen med er at vi voksne må se hvert enkelt barn/ungdom, lytte til deres interesser og med det hjelpe til å finne litteratur som passer. Det kan være både være skjønnlitteratur, tegneserier, faglitteratur osv. Det må ikke være skjønnlitteratur, så lenge barnet leser er man på riktig vei. Hun mener også at man skal se an leseferdighetene til barnet, så de ikke begynner med for vanskelige tekster – ingenting er mer kjedelig enn en tekst man ikke skjønner. Legg merke til hva som fenger og eventuelt snakk med dem om hvilke bøker de likte og ikke likte.

Videre søkte jeg litt rundt på det store internett over hva som kom frem der. Da la jeg tankene gå mot starten av livet, altså barnehagen. Siden dette er det jeg jobber med å interessere meg for. Så søkeordene jeg brukte var «biblioteket samarbeid med barnehage». Da kom det opp at flere kommuner har ulike prosjekter ang språkutvikling.

Deichmanske bibliotek har noe som heter Lesefrø.

«Målet er å skape et godt språkmiljø og legge til rette for språkstimulering, leselyst og leseglede gjennom bruk av litteratur.» «Hvorfor LESEFRØ? Barna blir glade i bøker og interessert i språk. Barna lærer nye ord og begreper. Lesing utvikler evnen til å sette ord på tanker og følelser. Leselyst og leseglede hos barn gjør de mer klar for skolen og læring.» (https://www.deichman.no/side/lesefro)

Deichmanske bibliotek samarbeider også med barnehager og bidrar med minibibliotek i barnehagene. Bøkene er både på norsk og andre språk. Barnehagepersonalet får i tillegg faglig oppfølging på litteratur og formidling. (hentet fra https://www.deichman.no/side/nyelesefro) Dette er jo med på å gi barna god tilgang på bøker og personal som har kunnskap og interesse slik at de er med på å være gode rollemodeller for barna og deres leseholdninger.

I kommunen her vi bor kjører biblioteket en sommerkonkurranse i ferien for 2-8 klassinger. OL i lesing. Der får man armbånd (bronse, sølv, gull) for antall bøker de leser i en tidsperiode. Dette er kjempe artig tiltak, men kanskje lettest for de familiene som har barn om liker å lese og som igjen krever litt av foresatte hvis man har noen som ikke er så glad i bøker. Men det å ha noen å støtte seg på for foresatte kan være veldig greit. Noen barn trenger litt det å «dyttes» i riktig retning.

Men dette var jo litt hva som er av hjelpemidler og samfunnet rundt bidrar med for barna.

Men hvorfor er lesing så viktig? Hva svarer man egentlig barna når de spør deg om hvorfor de må lese. Jeg prøvd å tenke over hva jeg egentlig har sagt til eldstemann om hvorfor, men ble litt usikker på hva jeg egentlig har svart han. Så hva svarer man egentlig. Jeg vet ikke helt, men prøver å ha i bakhodet det jeg har lært på skolen ang utviklingen hos barna og spesielt språkutvikling deres.

Ved å se på språkutviklingen til barn starter jo den fra man er født. De starter allerede med å ta munnmotorikken og lydene fra alle rundt seg. Både store og små. Veien til skriftspråket er lang og barna må gjennom mye for å knekke skriftspråket. Barna er forskjellige og alltid på ulike nivåer som er utrolig viktig å ta hensyn til helt fra starten av. Vi voksene må se barna og deres ønsker og prøve å finne måter som gjør at ting fenger og de ønsker å delta i prosessene i utviklingen. Barna lærer nesten alt igjennom lek. Det er fascinerende hvordan de tilegner seg kunnskapen de har opplevd og sett andre gjøre. Dette er en stor del av danningen barna og deres personlighet. Det å putte bøker og lesing tidlig inn i livene til barna tror jeg er viktig, men ikke alltid lett. Dagens samfunn er en teknologi verden hvor tv og dataspill har tatt en stor plass i hverdagen. Bøkene er byttet ut rett og slett.

Slik er det i hvert fall i huset hos oss, teknologien har kommet for å bli. Så nå tenkte jeg å teste ut lydbok og tjenesten Storytel. Bruke lydbøker når vi kjører bil med gutta. La dem utforske eventyrenes verden mens man må sitte stille. Jeg har selv nå teste lydbok mens jeg vasker hus. Fungerte som bare det. Jeg ønsker å prøve dette som en inngang til eventyrenes verden. For gutta liker å bli lest for, så hvorfor ikke bruke tiden i bilen på bøker. Så dette er mitt prosjekt i tiden fremover. Se om gutta kanskje vil like å lese mer med tiden. Jeg skal i hvert fall gjøre mitt for å til rette legge for gode lese opplevelser og ha bøker tilgjengelig for dem.

Men nå tror jeg at jeg skal runde av for denne gangen. Kunne skrevet masse om dette, men nå har vel halvparten av de som startet å lese falt av…

Har du tanker om lesing og barn er det hyggelig om du legger igjen tanker og erfaringene dine i kommentarfeltet. Så man kan dele tanker og erfaringer.

Fine turer i Stryn med barn….

Lang helg i Stryn gir muligheter til fine turer for store og små. Denne gangen gikk turen til Gryta (1032moh) og Briksdalsbreen.
Dette er to turer som vi har gått flere ganger og ungene spør gjerne om å ta de. Men i år er det første gang minste mann prøvde seg på toppturen til Gryta.
Dette er en spennende og utfordrende tur med klatreetappe på vei opp og snø på vei ned.

Eldstemann gikk for tredje gang og synes det er like spennedene som de andre gangene.
Turen er på sti hele veien og man kan velge flere muligheter for å komme seg både opp og ned. Bratt, middels og slak. Vi bruker å gå den bratte klatreetappen opp og en mellomvei ned igjen. Så gutta klatret som små fjellgeiter opp fjellveggen.

På toppen har du en helt fantastisk utsikt utover Stryn sentrum, fjorden og fjellene rundt.
Lunsjen ble spist litt før toppen da det er det fine utsiktspunktet mot Stryn sentrum mens turen til toppen må til for å skrive i boka som ligger og venter i varden for alle som når toppen.

Turen ned inneholdt både snø og snøballkrig. Denne gangen møtte vi også på ryper.
Det å kunne drikke vann rett fra bekkene som renner nedover fjellet er spennedene for de små og deilig med en våt dusj i pannen av friskt fjellvann.

Turen med barna denne gangen tom 3.5 time med matpause, skriving i boka. VI brukte god tid og tok turen i barnas tempo.

Dagen etterpå var ønsket om tur til Briksdalsbreen. Dette er en veldig snill og hyggelig tur fylt med utenlandske turister.
Siden det ikke lå noen turist båt i Loen denne dagen var dette en fin dag å gå tur til breen.

Det stod vel en 10 turistbusser når vi kom frem , men de fleste tar sånn trollbiler. (Det er små biler som er plass til en 6-7 stk). Så turen opp brukte vi ca 35 min og det var små surt og kaldt, hele 10 grader. Men utrolig deilig å tusle oppover veien over den fine trollbrua og kjenne det kalde fjellvannet fra fossen bli sprøytet i ansiktet når du går over.

Opp ved vannet og breen var det virkelig surt og det lå enda litt is på vannet. Det ble å kjenne på vannet og ta noen bilder før turen gikk nedover igjen. Og tradisjons tro ventet is på cafen ved parkeringsplassen.

Dette er en knall fin tur som tar opp mot 2 timer å gå med barn. Det er grusvei hele veien og både «trollbruer» og geiter langs veien. Gjettegryter og huler i steinene som er kjempe spennedene å utforske.