Jeg har verdens beste jobb…

Jeg må ha verdens beste jobb……
Nå lurer du kanskje på hva jeg jobber med. Du tenker kanskje hvordan kan jeg si at jeg har verdens beste jobb. Jeg håper jo mange mener de har verdens beste jobb. Men jeg mener det ikke finnes noen annen jobb i verden som er så viktig og givende som min jobb.

Jeg får være med å gi omsorg og kjærlighet til andre hver dag.
Jeg får være med å ha det gøy og leke.
Jeg får være med å bygge broer.
Jeg får bidra til å skape fellesskap.
Jeg får jobbe tett sammen med andre voksene på en måte ingen andre gjør.
Jeg er med på å danne et trygt sted.
Jeg får jobbe på en arbeidsplass som gir meg utfordringer og lar meg vokse og utvikle meg.
Jeg har en jobb som aldri blir utdatert og man er alltid i utvikling.
Jeg får komme på jobb og leke.
Jeg får nemlig være med på å danne og veilede barn i deres start på deres vei igjennom livet.

Kaller du ikke dette en fantastisk arbeidsplass vet ikke jeg.

Det finnes ikke noe bedre enn å jobb i barnehage.
Det finnes ikke noe bedre enn å være barnehagelærer (studiet som jeg snart er ferdig med, ca 1 år 3 mnd igjen av studiet).

Jeg har møt ulike mennesker som har spurt meg om man trenger en bachelor utdanning for å jobbe i barnehage. Nei, men for å være en pedagogisk leder i en barnehage må man ha en profesjons utdanningen. Man skal kunne være leder for et team som jobber tett sammen om et felles mål. Det å jobbe mot å gjøre hverdagen til den beste for alle de barna og deres foreldre som går inn døren hver eneste dag. Som pedagogisk leder har du ansvaret for at samfunnsmandatet fra stortinget blir fulgt. Det at man hele tiden jobber etter de forskriftene som staten har bestemt for å gi ALLE barnehagebarn en god kvalitet i hverdagen.

Når man jobber i barnehage jobber man med mange ulike mennesker. Kollegaer, foreldre, barn og type andre institusjoner. Det er hyggelige perioder med latter og glede, men også vanskelig perioder som er tøffe og krevende. Men sånn er det når man jobbe med mennesker.
Noe mer givende kan jeg ikke tenke meg.

Tenk deg at de barna som går i barnehage nå er de som kommer etter oss og skal fortsette å ta være på det vi bygger opp nå. De skal være med å videre utvikle det som vår generasjon starta på. Tenk deg dette er fremtidige leger, lærere, butikkansatte, politi, flyver og alt vi trenger for å drive samfunnet.
Vi som jobber i barnehagen, sammen med foreldre er vi med på å bygge opp fremtidens verden via vår veiledning, omsorg, kjærlighet og lek og alt annet som skjer i barnehagehverdagen.

I kommunen jeg jobber har de nå fokus på lek. Vi har hatt et par kurs med Line Melvold og Terje Melaas. Og på en av deres kurs kom denne opp.
Det er ikke barna som leker på min arbeidsplass.
Det er jeg som jobber på barnas lekeplass.
Den synes jeg er helt perfekt….


REKLAME:


Hvorfor klarer jeg ikke å si nei….

Jo, fordi barna trenger ivrig foreldre som ønsker å bidra slik at barna får mulighet til å drive med ting de ønsker. Barneidrett er hovedsakelig drevet av ivrig foreldre som ønsker at barna deres skal ha et tilbud av ulike typer. Dette er med på å gi mange barn muligheten for å drive med aktiviteter utenom skolen. Jeg kan vel kanskje sette meg inn under den kategorien «ivrig foreldre» som bidrar med det jeg klarer.

Mange spør meg om hvorfor og hvordan jeg orker alt dette. Dette er for at jeg skal kunne være med i hverdagen til barna mine og se  de gjør ting de liker å gjøre. Jeg liker å kunne danne nye nettverk med andre foreldre. Jeg lærer masse om meg selv, og hvordan det er å administrere en gruppe, arrangere ulike tilstelninger, alt fra foreldremøter, kamper og treninger.
Man er også med på å gi barna vennskap og bygge relasjoner med andre. Det å tilrettelegge for gode opplevelser for barna er viktig.

Jeg får rett og slett bidra til at også flere barn får drive med idrett.

Men det krever sitt når man sitter med ansvar for slikt. Det er alltid noe som skal fikses, det skal sendes mailer, det skal planlegges, det skal føres opp treningstider, passe på at trenere kommer. Passe på at foreldre stiller på dugnader. Man skal ha dialog med klubben man er medlem i, andre klubber man skal besøk for kamper. Det er mange tråder man skal holde tak i. Det er også krevende for det er mange som skal ha informasjon og ikke alltid like lett å få skrevet på en måte som når frem til alle.

Og i perioder er det mye informasjon slik at det er noe som glipper igjennom og man må «mase».  Man har noen jobber som er «den kjipe» jobben. Der man deler ut dugnadsjobber og må samle inn ting i forhold til dette. Og det er ikke alt går på skinner. Også er det viktig med en kalender slik at man holde styr på alle de ulike datoene som det skjer ting på. Slik som frister for ting som skal leveres og annen info man trenger tilbakemeldinger på.

Jeg har heldigvis blitt en flittig bruker av appen Spond. Som gir meg en plattform å snakke med foreldre på. Der får jeg oversikt over alle foreldre og kontakt info. Jeg kan få en oversikt over hvem som ønsker å være med på kamper og treninger. Jeg får lagt ut dokumenter og info slik at jeg ikke trenger å skrive mail. Og pluss jeg får sett at foreldre har sett beskjedene mine. Slik at jeg kun trenger å gå dirkete til den eller de som trenger en liten påminnelse. Her kan også foreldrene stille spørsmål som kanskje flere også sitter på.

Så kjedelig er ikke hverdagen når man er en ivrig forelder i barneidretten.

Reklame:


Hverdagen er tilbake….

Hverdagen er tilbake og rutinene som ble glemt i ferien må på plass igjen.
Det er tungt både for store og for små. Ikke minst når det er en stor ny epoke som står for dør hos mange. Slik som for minstemann her i huset.

Han starter nemlig i 1.klasse og SFO. Dette har han gledet seg til siden før sommerferien. I mai lurte han veldig på «når er sommerferien ferdig?».
Vi har prøvd å jobbe med å forberede han på denne overgangen og snakket mye om SFO og skolen sammen med storebror som starter i 3 klasse.
Det er trygt å ha han der og det tror jeg hverdagen til minsten blir hakket bedre.

Reklame:


Men det er mange som er første mann ut i familien som skal starte på denne store nye etappen i livet, som synes det kanskje ikke er like lett. Som mamma  synes jeg det er viktig å ikke glemme disse «små,store» 5/6 åringene våre som starter på en spennende vei ut i noe stort og fremmed.

Vi snakker så mye om tilvenning i  barnehagen når de er små, men hva med tilvenning til skolestart? Man snakker og forteller og kanskje besøker skolen ( i hvert fall barnehagene pleier å gjøre det). Men hva gjør vi når dagen kommer? Tar vi voksene oss tid til å bruke flere dager på tilvenning på SFO? Og de barna som starter rett på første skoledag, hvordan tilvenning til hverdagen får de? Får de ha en trygg person rundt seg den første skole uka? eller blir de kasta inn i timene og fremmede personer (som blir forhåpentligvis gode og trygg voksene for dem tilslutt) som forventer plutselige andre ting av dem enn man gjorde i barnehagen.

Jeg sitter her og har akkurat levert guttene på SFO, som de løper inn på. Heldigvis fordi storebror er den tryggebasen for minstemann. Men jeg tenker på alle de mammaene og pappaene der ute som har kjørt fra skolen med en liten klump i magen over at barnet har vært lei seg, og ikke ønsker å være på skolen. På de barna som vinker tappert hade i vinduet og som kanskje ikke føler seg trygge helt enda.

Vi må ikke glemme dem.  Hvor har vi  foreldre fokuset vårt? Hva støtte fra jobben får man til å gi barna en god tilvenning? Må man bruke ferien sin? Jeg tar meg selv i å tenke at de er så store gutter at dette går bra. Men de er enda små og trenger mye trygghet og kjærlighet.

Hvordan erfaringer har dere andre med skolestart?

Reklame:


 

Barn og lesing

I sommer har jeg vært litt opptatt her hjemme med å få gutta til å lese litt. I hvert fall at eldstemann skal opprette holde lesingen sin. Men det er lettere sagt enn gjort når han synes det er «kjedelig». Jeg prøvde å gripe en liten sjanse jeg hadde her rett før sommerferien da han kom hjem med en bok fra skolebiblioteket. Kaptein supertruse, den synes han var kjekk å lese. Så i sommer kjøpte vi et par bøker av den serien i håp om at han skulle lese litt. Men den gang ei.

Jeg har selv aldri vært spesielt glad i å lese som liten. Jeg har dysleksi og syntes bøker var tungt og fant aldri interessen. Selv om jeg prøvde flere ganger. Det var vel to bokserien jeg tror jeg har lest frivillig. Den ene var «Miranda» serien av Virginia Vail og den andre var «Barnevakts klubben» som kom i TL-klubben en bokklubb som jeg var medlem av på den tiden. Bøker var tungt og en negativ ting helt frem til jeg var ferdig på videregående skole. Da gikk det opp et lys for meg, hvor fantastisk bøker er. Hvordan man kan drømme seg bort til en helt annen verden og hvordan man også får noe å snakke om med andre. Man sitter på kunnskap om ting og man danner samhørighet med andre mennesker som har lest de samme bøkene eller andre som man anbefaler til hverandre.

Så når jeg nå sitter her som en voksen som er veldig glad i bøker. Men å ha to gutter som ikke viser stor interesse for bøker starter tankene mine. Jeg studerer barnehagelærer og har de første to årene hatt en del norsk som går på barnelitteratur og utvikling av språket hos barn. Dette gjør jo at man blir litt mer interessert for hvorfor ting er som det er.

Det danner seg mange spørsmål når man får ny kunnskap og ser ting fra nye ståsteder. Først jeg tenker på er vel «hvordan få barna til å lese?» også videre blir det jo hva gjør samfunnet rundt for å til rette legge for at barna oppdager bøkenes fantastiske verden. Hva gjør barnehagene og skolene riktig og galt? Hva med oss foreldre, hvordan forhold har vi til lesing og bøker.

Jeg har brukt en del tid på å undersøke og prøvd å finne ut noen svar på spørsmålene mine. Det er ikke noen rene svar og fasit, men tanker og ideer om barn og lesing.   Jeg startet med å snakke med gutta mine og deres venner om lesing. Eldstemann på 8 år synes det er litt kjedelig. Men det er greit når noen leser for han. Tenker det enda er litt tungt og det krever enda mye konsentrasjon. Jente på 8 år forteller hun synes det er gøy å lese. Hun leser Donald og helst faktabøker om natur og dyr og slike ting. Når jeg spurte hvorfor hun likte å lese var fordi hun lærte nye ting og nye ord. Minstemann i hus har jo da enda ikke startet å lese enda. Men han er veldig glad i å bli lest for når han ro til det. Så blir spennende hvordan ting blir når han knekker lese koden.

Videre tok jeg en telefon til min søster som er utdannet og jobber på bibliotek i Oslo. Nå har hun jobbet hovedsakelig på universitets bibliotek, så ikke så mye knyttet opp til barn. Men hun har jo vært innom det på studiet. Så jeg spurte henne ang lesing og barn. De tankene hun sitter igjen med er at vi voksne må se hvert enkelt barn/ungdom, lytte til deres interesser og med det hjelpe til å finne litteratur som passer. Det kan være både være skjønnlitteratur, tegneserier, faglitteratur osv. Det må ikke være skjønnlitteratur, så lenge barnet leser er man på riktig vei. Hun mener også at man skal se an leseferdighetene til barnet, så de ikke begynner med for vanskelige tekster – ingenting er mer kjedelig enn en tekst man ikke skjønner. Legg merke til hva som fenger og eventuelt snakk med dem om hvilke bøker de likte og ikke likte.

Videre søkte jeg litt rundt på det store internett over hva som kom frem der. Da la jeg tankene gå mot starten av livet, altså barnehagen. Siden dette er det jeg jobber med å interessere meg for. Så søkeordene jeg brukte var «biblioteket samarbeid med barnehage». Da kom det opp at flere kommuner har ulike prosjekter ang språkutvikling.

Deichmanske bibliotek har noe som heter Lesefrø.

«Målet er å skape et godt språkmiljø og legge til rette for språkstimulering, leselyst og leseglede gjennom bruk av litteratur.» «Hvorfor LESEFRØ? Barna blir glade i bøker og interessert i språk. Barna lærer nye ord og begreper. Lesing utvikler evnen til å sette ord på tanker og følelser. Leselyst og leseglede hos barn gjør de mer klar for skolen og læring.» (https://www.deichman.no/side/lesefro)

Deichmanske bibliotek samarbeider også med barnehager og bidrar med minibibliotek i barnehagene. Bøkene er både på norsk og andre språk. Barnehagepersonalet får i tillegg faglig oppfølging på litteratur og formidling. (hentet fra https://www.deichman.no/side/nyelesefro) Dette er jo med på å gi barna god tilgang på bøker og personal som har kunnskap og interesse slik at de er med på å være gode rollemodeller for barna og deres leseholdninger.

I kommunen her vi bor kjører biblioteket en sommerkonkurranse i ferien for 2-8 klassinger. OL i lesing. Der får man armbånd (bronse, sølv, gull) for antall bøker de leser i en tidsperiode. Dette er kjempe artig tiltak, men kanskje lettest for de familiene som har barn om liker å lese og som igjen krever litt av foresatte hvis man har noen som ikke er så glad i bøker. Men det å ha noen å støtte seg på for foresatte kan være veldig greit. Noen barn trenger litt det å «dyttes» i riktig retning.

Men dette var jo litt hva som er av hjelpemidler og samfunnet rundt bidrar med for barna.

Men hvorfor er lesing så viktig? Hva svarer man egentlig barna når de spør deg om hvorfor de må lese. Jeg prøvd å tenke over hva jeg egentlig har sagt til eldstemann om hvorfor, men ble litt usikker på hva jeg egentlig har svart han. Så hva svarer man egentlig. Jeg vet ikke helt, men prøver å ha i bakhodet det jeg har lært på skolen ang utviklingen hos barna og spesielt språkutvikling deres.

Ved å se på språkutviklingen til barn starter jo den fra man er født. De starter allerede med å ta munnmotorikken og lydene fra alle rundt seg. Både store og små. Veien til skriftspråket er lang og barna må gjennom mye for å knekke skriftspråket. Barna er forskjellige og alltid på ulike nivåer som er utrolig viktig å ta hensyn til helt fra starten av. Vi voksene må se barna og deres ønsker og prøve å finne måter som gjør at ting fenger og de ønsker å delta i prosessene i utviklingen. Barna lærer nesten alt igjennom lek. Det er fascinerende hvordan de tilegner seg kunnskapen de har opplevd og sett andre gjøre. Dette er en stor del av danningen barna og deres personlighet. Det å putte bøker og lesing tidlig inn i livene til barna tror jeg er viktig, men ikke alltid lett. Dagens samfunn er en teknologi verden hvor tv og dataspill har tatt en stor plass i hverdagen. Bøkene er byttet ut rett og slett.

Slik er det i hvert fall i huset hos oss, teknologien har kommet for å bli. Så nå tenkte jeg å teste ut lydbok og tjenesten Storytel. Bruke lydbøker når vi kjører bil med gutta. La dem utforske eventyrenes verden mens man må sitte stille. Jeg har selv nå teste lydbok mens jeg vasker hus. Fungerte som bare det. Jeg ønsker å prøve dette som en inngang til eventyrenes verden. For gutta liker å bli lest for, så hvorfor ikke bruke tiden i bilen på bøker. Så dette er mitt prosjekt i tiden fremover. Se om gutta kanskje vil like å lese mer med tiden. Jeg skal i hvert fall gjøre mitt for å til rette legge for gode lese opplevelser og ha bøker tilgjengelig for dem.

Men nå tror jeg at jeg skal runde av for denne gangen. Kunne skrevet masse om dette, men nå har vel halvparten av de som startet å lese falt av…

Har du tanker om lesing og barn er det hyggelig om du legger igjen tanker og erfaringene dine i kommentarfeltet. Så man kan dele tanker og erfaringer.